Tro, Håp & Kjærlighet

Jeg vil takke alle som har vært og fremdeles er der for meg, Dag og familien hans. Dere har vært ALLE helt FANTSTISKE!!!! <3 Setter så UTROLIG stor pris på det, har rett og slett ikke ord! Tusen millioner takk!! <3

Til tross for at bloggen har hjulpet meg utrolig mye, kommer jeg nå til å legge den fra meg - jeg har valgt å fortsette å skrive for meg selv! Jeg ønsker at folk skal bli kjent med meg, og ikke bloggen min og hva jeg har vært igjennom.

Som Dag alltid sa: 'Lev i nuet, ta vare på hverandre, gjør det du elsker - og gjør alt du gjør med kjærlighet!'

Slik levde du, og vi vil minnes og hedre deg ved å gjøre det samme! <3

Du har lært meg så utrolig mye, du har gjort meg til en sterkere og bedre person!! Du vil alltid ha en stor plass i mitt hjerte!! Elsker deg Dag!! <3

Takk for meg, og takk for den fantastiske støtten!! <3

Jeg har begynt å trene igjen, det føles helt fantastisk! Jeg har faktisk litt energi til overs. Jeg har begynt å springe (siden det er midt i sesongen i både dans og håndball). Den følelsen av å ha gangsperr, være sliten fordi jeg har brukt kroppen og ikke fordi jeg ikke klarer å sove eller savner så utrolig mye at kroppen bare vil knekke sammen.

Nå er formen sånn;

Men bere vent...

Til sommeren er den sånn... ;)

Blir veldig motivert av å se på dette bilde, en dag skal jeg stå på wakeboard som deg Dag ;D

Trener du?

Det er mange som lurer på hvordan vi reagerte når vi fikk vite at han ikke kunne bli frisk, at vi ikke skulle få en fremtid sammen.

For meg var det aldri snakk om at vi ikke skulle bli gamle sammen. Jeg var aldri i tvil, han skulle bli frisk!! Dag var tapper, han skjønte det lenge før mange av oss andre. Han fortalte det til meg på en vakker måte. Han sa vi ville møtes igjen. "Du passer på meg nå, så passer jeg på deg senere" (en setning jeg ALDRI vil glemme). Han var ikke redd for å dø. Jeg begynte å grine. Vi kunne sitte å snakke om hvor fint det var der han skulle, hvor fantastisk det ville være for han å kunne springe igjen, kunne reise seg uten hjelp - være fri! Allikevel skal jeg innrømme at jeg tenkte det aldri ville skje, men det lettet på stemningen der og da når vi snakket om det. Han slappet av og drømte seg vekk, mens jeg beskrev hvordan det var der, hvilken fin og varm plass han skulle komme til.

Selv om disse samtalene kom opp, var vi veldig flinke på å leve der og da. Vi gjorde det beste vi kunne i en hver situasjon. Det at han klarte å drikke et helt glass, at han fortalte gode historier og kysset meg på kinnet, det var det vi tok fatt i - MINUTTLYKKE <3 Hvert minutt teller!!

Vi snakket ikke så mye om hvordan det ville blir for meg uten han. Jeg skulle jo ikke bli uten han. Han sa til de rundt oss at de måtte passe på meg når han ikke var der lengre.

Tårene sprutet, jeg hørte hva han sa...

Når du er på sykehuset dag etter dag, uke etter uke. Det blir livet ditt. Du klarer ikke å tenke hvordan det blir om han ikke er der, ikke om du vett det kan skje en gang.

Bildet er fra vår første tur etter at han fikk diagnosen <3

Jeg skal innrømme at jeg var veldig spent og ikke minst nervøs. Men det hadde jeg ingen grunn til, det er perfekt skrevet <3 Jeg kjenner tårene presser på når jeg leser det...

Jeg er helt tom, vett ikke hva jeg føler, hva jeg vil, er sliten. Jeg merker jeg ikke er helt meg selv. Jeg savner!!! Sikkert noen som tenker, "du burde komme deg videre nå, du burde avslutte ikke bare dette kapittelet, men hele boken". Lettere sagt enn gjort. Sorg tar tid (som mange allerede har fortalt meg). Jeg prøver å tenke positivt, gjør det beste ut av en hver situasjon. Men vi er alle mennesker, er ikke alltid like lett.

Bilde fra Google

Tidligere betraktet man gjerne sorgen som klart inndelt i faser: Sjokkfasen, reaksjonsfasen, bearbeidelsesfasen og til slutt nyorienteringsfasen. Nå har mange begynt å heller fokusere på hvert individ. Noe jeg mener er en mer riktig måte å tenke på. Alle må få anledning til å reagere og bearbeide sorgen på sin egen måte. Når noen vil tidsfeste sorgperioden min blir jeg like forvirret hver gang. "Etter to mnd vil det bli lettere". Det ble jo ikke det. Hva vil det si? Hva sier "boken" om det ikke blir det?  Hva gjør jeg nå? Er det noe galt med meg? Gjør jeg det feil??

Unødvendige spørsmål surrer rundt..

Hvordan kan denne "boken" vite noe jeg ikke vet selv? Den kjenner ikke meg! Det viktigste er at jeg får håndtere det på min måte! Skulle så gjerne klart å følge denne "vi-vet-hva-som-er-best-for deg-boken". Også lettere sagt enn gjort.

Jeg leste en god del bøker før Dag fikk diagnosen, både på norsk og engelsk. Jeg kunne slappe av mens tankene fløy inn i en annen verden. Da Dag ble syk å hele verden ble snudd på hodet, klarte jeg dessverre ikke å konsentrere meg om å lese lengre, all konsentrasjon var rettet mot han. <3  Nå har jeg tenkt til å prøve å begynne å lese igjen, kanskje det til og med vil bli lettere å sovne om jeg leser litt i sengen først? Jeg har ikke klart det til nå, men får gi det noen sjanser til. Når jeg leser og alt er rolig rundt meg er det Dag som kommer opp i hodet, og jeg har ingen anelse om hva jeg faktisk leser om.

Noen som har en anbefaling på en god bok? :)

Til nå er det serier som har hjulpet meg å få tankene til å sveve inn i en annen verden. Her er noen av min favoritt serier; Vampire Diarie, Gossip Girl, Frustrerte Frue, The Big Bang Theory, Cougar Town og Pretty little liars.

Hva er din favoritt serie(r)?

Sitter her i min stue så stille
Er så mye jeg fortelle deg ville
Men du er ikke her
Savner å ha deg nær

Stirrer så stille i luften
Kjenner stadig vekk duften
Din duft i min nese er
Savner å ha deg her

Stirrer på telefonen min
Syns jeg hører stemmen din
Jeg kjenner smilet på min munn
Skulle gjerne snakket med deg en liten stund

Tiden uten deg så sakte går
Føles som dagene stille står
Jeg vet det ikke er sant
Men å være uten deg er så uvant

Dagene går og snart tid sammen igjen vi har
Savnet hos meg ingen ende tar
Du er en brikke i min verden
Jeg vil ha deg med på ferden

Jeg vet du også tenker på meg
Varme tanker jeg får i fra deg
Du sier jeg er elsklingen din
Du er den største kjærligheten min

Av Karin Ratza Hansen

Life is a gift, never take it for granted!!

"Du har vokst Eli Marie". Ja.. jo... jeg har jo det. Jeg fikk se livet fra en helt annen side, jeg så noe jeg aldri kunne tenke meg var mulig, all den smerten, den angsten, den redselen. Det gjør noe med deg! Jeg ble hevet inn i den harde verden - den verden jeg hadde hørt om, men allikevel ikke skjønte så mye av. Min rosa boble sprakk, den forsvant. Skal innrømme at jeg hadde klart meg fint uten denne "vokse" perioden. Hva er galt med å leve i en rosa liten boble? Det vi ikke vet har vi ikke vondt av?!

Allikevel, jeg er glad jeg møtte deg, Dag <3 Hadde jeg kunne valgt igjen, hadde jeg valgt deg - UANSETT!! <3

Nydelig! <3

Finnes det noe mening med det vonde som skjer, eller er det tilfeldigheter? Hver dag kommer det samme spørsmålet opp i hodet mitt ? Hvorfor??

"Det var nok en mening med det", hører jeg noen si. Jeg kjenner jeg blir lei meg, mening med det? Hva kan meningen være? For meg som sitter her igjen, klarer jeg virkelig ikke å se noe mening med det. Jeg kan sitte å diskutere med meg selv, bli frustrert og forvirret. Hver mnd må jeg forbi den datoen, datoen da Dag tok meg i hånden og visste det var siste gang - den 4. 4 har alltid vært lykketallet mitt, samt Dag sitt. Tilfeldig?

Jeg har det bedre nå enn jeg hadde for noen uker siden, det er det ikke tvil om. Det kunne jo bare bli bedre, lengre ned var det ikke mulig å komme. Jeg kjemper meg gjennom hverdagen, jeg har så veldig lyst til å få til alt jeg vil. Jeg vil klare det jeg og Dag snakket om at VI skulle gjøre!!

Det hender jeg må stoppe helt opp. Felle noen tårer mens jeg slå i husveggen, skrike ned i puten eller rive meg selv i håret av frustrasjon før jeg klarer å fortsette...

I dag, 4 februar er Verdens kreftdag og 4 mnd siden helten min måtte ta farvell med oss <3 Dette er en dag som blir markert over hele verden for de som har kjempet eller kjemper kampen mot kreften! I år markerer kreftforeningen dagen ved å løfte frem den kreftformen som er størst på verdensbasis; lungekreft.

Man kan vise sin støtte til Verdens kreftdag ved å signere en erklæring med ønske om en kreftfri verden. Det kan du gjøre HER

I kveld skal det tennes så mange lys som mulig i leiligheten for å minne Dag og alle andre der ute som har eller holder på med sin livs viktigste kamp! Som en venninne sa, "vi heier på dere alle!!"

Jeg har signert en erklæring med ønske om en kreftfri verden.

Kommer du til å gjøre det?

It cannot cripple love.

It cannot shatter hope.

It cannot corrode faith.

It cannot eat away peace.

It cannot destroy confidence.

It cannot shut out memories.

It cannot silence courage.

It cannot invade the soul.

It cannot steal eternal life.

It cannot conquer the spirit.

-Author Unknown

Cancer is so limited!!

Er to uker siden vi begynte på skolen etter jul, allikevel har jeg ikke kommet skikkelig i gang. Mange tanker, mye tårer og en utrolig sliten kropp som ikke har orker å konsentrere seg, reise seg opp av sengen eller gå ut døren. Jeg har følte jeg har hatt en UTROLIG tung sekk på skuldrene som jeg ikke har klart å riste av meg. Men nå er jeg tilbake. Kan ikke gi opp nå!!! "Kjøra på", som Dag hadde sagt :D

Bildet er tatt noen år tilbake <3

Når du er i en "vond sirkel" er det rett og slett vanskelig å komme seg ut av den og på rett spor igjen, jeg har prøvd men blitt like skuffet hver gang jeg har truffet en blindvei. Nå må ryggen rettes opp, å nesen vendes den rette veien - jeg har viktigere ting å gjøre enn å ligge i sengen, tørke tårer og streve med å tenke positivt, som om kroppen vil knekke sammen. Ikke misforstå meg, det er bra å grine inni mellom, det blir som en tappekran - du føler deg mye bedre når den er tom, det må rett og slett ut ellers blir den tett og vil eksplodere. Om tappekranen står på fullt hele tiden er det ikke alltid like lett å slå den av. En gang må det vell bli en åpning i denne såkalte "sirkelen"?

Kanskje løsningen rett og slett var å komme seg vekk, vekk fra alle som kjenner meg, fra alle som vet hvem jeg er og hva jeg har vært igjennom? I helgen var jeg på skoletur til Hemsedal, det er en ny Eli Marie som kommer tilbake med et smil rundt munnen. En utrolig bra helg med alle mine kreative venner fra NKF. :) Takk for en fantastisk opplevelse folkens :)

Vi hadde en kveld hvor vi hadde OL´94 som tema, da var jeg og Greta siamesiske troll - vi hadde det utrolig morsomt med det kostymet, de tennene og de ørene.. hehe :) Det tar på med en slik tur, da er det godt å ha gode venner som du også kan slappe litt av med. <3

Carpe Diem!

For ca en uke siden hadde jeg besøk av en journalist og fotograf fra magasinet KK. De hadde spurt hva du ble rørt av, da var det noen som hadde svart bloggen min og historien til meg og Dag. <3 Jeg synes det er UTROLIG rørende å se at så mange har vert med å støtte oss i denne vanskelige tiden, og fremdels gjør det! Det har blitt som en terapi for meg, hvor jeg finner mye trøst. De dagene jeg er virkelig langt nede går jeg tilbake å lese gamle innlegg og kommentarer som jeg har fått av dere, det varmer virkelig! <3 Tusen takk!!!

KK ville skrive litt om meg og Dag, hvordan vi hadde det og hvordan jeg ser på fermtiden nå. Jeg har aldri vert med på noe lignende, det var kjempe spennende. Var ikke alltid like lett å svare på spørsmålene eller holde tårene tilbake, men synes jeg klarte meg helt ok. Jeg er veldig spent på å se hvordan det blir. Skal gi dere en lyd når det kommer på trykk :)

Det er en del år siden jeg leste denne boken, Idas dans- en mors beretning. Jeg har aldri før eller etter lest en bok så fort, vert så engasjert eller så rørt. Idas dans er en sann historie om ei jente som får blod kreft, leukemi. Det er en utrolig sterk historie skrevet av hennes mor, Gunnhild Corwin. Det kom mye tårer når jeg leste boken den gangen, og da jeg begynte å blad i den for noen dager siden fortsatte det. Jeg kunne aldri tenke meg på det tidspunktet jeg leste den at jeg en dag skulle oppleve noe lignende.

Denne boka handler først og fremst om å leve. Den er en styrkeoppvisning og en inspirasjonskilde - og som Gunnhild Corwin skriver: Vi klarer det vi må!

Ida på 18 år er en sterk, smidig og energisk jente med balletten som hennes store lidenskap. Ballettkompaniet skal snart ha premiere, og Ida nekter å ta det med ro, til tross for en forkjølelse som ikke vil gi seg. Moren gir seg ikke, og til slutt går Ida med på å oppsøke lege. Besøket hos legen sender familien ut i det ufattbare: Deres yngste datter og søster, som nesten virket udødelig, har en potensielt dødelig sykdom. Forkjølelsen viser seg å være akutt lymfatisk leukemi.

Kilde Bokklubben

En bok jeg virkelig kan anbefale!

Har du lest den? Om ikke, kommer du til å lese den?

Livet er som en skoledag
med sorg og glede som hovedfag
i gledens time vi har det best
i sorgens time en lærer mest

-Ukjent forfatter-

Tross en hard uke med mye tårer, gikk helgen over all forventning. :) Jeg har kost meg med mine gode venninner og søte "tante" barn! <3

Hva gjør vi vell ikke for å få ungene til å le?? :P

Han smilte, etterfulgt av et litt skeptisk blikk. Lurer på hva han tenkte? hehe... Oppmerksomhet får han i alle fall nok av :)

Kvelden i går endte med en jente tur på byn med min kjære Sandra. <3

Bildet er fra nyttårsaften

Takk for en fantastisk helg jenter <3

Jeg har hatt en tøff start på uken, klarer ikke å gjøre annet enn å grine å tenke på deg Dag! Tårene renner og renner, jeg river meg frustrert i håret, sitter å ser på bilder av deg, filmer, programmer som du så på. Jeg gjør alt du hadde gjort, går der du har gått - jeg vil være med deg.  <3

Jeg er tilbake i Bergen etter en lang og god juleferie, det gjorde godt å ha en ferie der jeg bare kunne tenke på meg selv - ingen skole, ingen jobb, mat på bordet og bil i garasjen, jeg trengte det virkelig! Nå er det tilbake til hverdagen, er litt usikker på om jeg er klar?!?

Hørt utrykket der vi sier at mennesket er som et hus med mange rom? Jeg skal innrømme at jeg liker tanken på det (kansje det har noe med at jeg studere interiør?!). Livet vårt har også mange rom, og rommene har ulik størrelser med forskjellig møblering. Det er rom for bla. følelsene, seksualiteten, ensomheten, gleden, sorgen og depresjonen. Når du er i sorg er det godt å ha et sorgrom du kan oppsøke, noe jeg har gjort. Der befinner jeg meg nå og der blir jeg nok værende en stund til.

Hos meg er dette rommet ganske stort, fullt med mye kjærlighet, en god historie, en brå slutt og mange mange gode minner. <3

Jeg har alltid drømt utrolig mye, hver natt og av og til flere drømmer pr natt. Våknet hver morgen å fortalte Dag hva jeg har drømt, "drømmer du seriøst så mye?". Jeg gjorde det, ble nesten litt sliten av det, hehe.. Hvorfor er det slik at noen husker drømmene sine, andre ikke? Hva betyr de? Den første sommeren Dag lå på sykehuset og jeg sov hos han vekket han meg, jeg lå å skreik i søvne. Etter en stund våknet jeg, helt forskrekket og redd. Hva skjedde? Var mye som foregikk i hodet da. Jeg endte med å hoppe bort til han å gi han en stor og god klem, uviten om hva jeg drømte. Følelsen var ikke god.

De beste drømmene er uten tvil de drømmene der vi våkner med et smil rundt munnen, der sommerfuglene springer rundt i magen og du vil bare krype under dynen igjen å fortsette drømmen. Det har vert en stund siden jeg har hatt en slik drøm, kommer liksom aldri helt til drømmeland.. Søvnen er fremdeles min verste fiende.

MEN i natt drømte jeg den perfekte drømmen, du kom tilbake til meg Dag <3 Det var en fantastisk følelse, alt var som før, før du ble syk, før sykehuset, før den forferdlige diagnosen kom. Det verste med de drømmene er når du våkner å finner ut at det bare var en drømme. Blir tung i kroppen, vil krype under dynen igjen. Ikke på samme måte som når du vil fortsette drømmen - tårene presser på, du vil gjemme deg for alt og alle, du vil bort... Skulle ønske det ikke var en drøm.

Love is missing someone whenever you're apart, but somehow feeling warm inside because you're close in heart.

Jeg ble så utrolig rørt, tåren begynte å renne da hun ga det til meg. Det er nydelig, helt perfekt!!!

Tusen TUSEN takk Mari!! Sjekk ut "Fra foto til kunst, slik DU ønsker det:)" på facebook, der er det flere tegninger hun har tegnet. Du må dessverre vært pålogget på facebook for å kunne se de.

Synst dere det lignet??  Det synst jeg :)

Du kommer til et punkt der du rett og slett er tom for tårer, det svir under øynene, føler deg utmattet. "Se Dag, eg har fått rynker under øynene pga deg". Han så på meg, kunne ikke gjøre annet enn å le. Det var fantastisk med Dag, han kunne tulle med alt, absolutt alt. Noe som jeg tror er utrolig viktig i en slik situasjon, det hjalp så utrolig mye - ikke bare for oss rundt han, men også for han!!

"See ya, dont wanna be ya". Han lo så han nesten grein, "nei det sjønner eg jo, så knust som eg e". Han lo så mye at han fikk vondt i magen og måtte finne frem tabelettene som lå på spisebordet. I god humor er det alltid mye alvor, og galgenhumor er av og til viktig for rett å slett å klare å komme seg gjennom de vonde påkjenningene.

"Takk for at du er den du er!!". Jeg så på han, mente det virkelig!!!  <3

Humor er god medisin for mental helse helt uten bivirkninger.  <3

5...4...3...2... GODT NYTTÅR 2011!! Tårene lå i øyenkroken, klar til å sprute ut nå 2011 kom opp på skjermen (hadde stor skjem med nedtelling). Det skumle året, året jeg går inn i uten deg Dag. 2010 skulle jo bli det perfekte året vårt, det skulle bli året du ble frisk. Jeg husker i fjor når vi stod å så på rakettene, holdt rundt hverandre å hadde store ønsker for 2010. Nå stod jeg å så på skjermen, følte meg utrolig liten og veldig alene. Alle tankene mine gikk til deg Dag. Du er dypt DYPT savnet vennen min, du er alt for meg!!! <3

Tårene stoppet da jeg så rundt meg, venninner som stod å klemte meg fra alle kanter! <3 Kunne ikke hatt en bedre nyttårsfeiring. Dere er alle fantastiske <3

Bildet fra 1. nyttårsdag

Har gode minner fra denne sangen på nyttårsaften :D

2010, året jeg opplevde så utrolig mange flotte øyeblikk; jeg har fått være med en fantastisk gutt, jeg har lært så utrolig mye, jeg har vært kjempe fornøyd og jeg har smilt fra øyre til øyre. Jeg har hatt det helt PERFEKT, smilt av lykke!!

Jeg har grått og jeg har grått, jeg har vært frustrert og jeg har vært så utrolig sint og så ubeskrivelig redd. Jeg har vært i et stort svart hull. Jeg har opplevd mitt livs verste mareritt!!

Jeg har aldri vært så lei meg, men så har jeg heller aldri vært så utrolig glad! <3

Et ubeskrivelig år har gått!! Hvordan vil 2011 bli? Hva nå...?

Jeg tror feiringen i kveld vil bli en flott avslutning på et år jeg aldri ALDRI vil glemme, et år som alltid vil bety utrolig mye for meg - på godt og vondt!!

Godt nyttår alle sammen!!! <3

I går var dagen da vi skulle legge ned urnen til Dag. Jeg hadde egentlig gruet meg litt, var ikke i tvil om at det kom til å bli en fin opplevelse men også sterkt med mange MANGE følelser.

Dag var fast bestemt på at han ville kremers. "kremeres?? Men...?" Jeg måtte tenke litt på det. Har aldri kjent noen som har gjort det eller tenkt noe særlig over det før, men ble overbevist om at det ikke var så dumt.

"Vi må ha en grav hvor Eli Marie kan gå, en plass hvor hun kan snakke med meg". Du tenkte alltid på alle andre <3 Jeg begynte å grine, visste at jeg kunne sitte der å se på navnet ditt og snakke med deg i flere timer. Jeg snakker ALLTID med deg, HELE tiden - men det er noe med å sitte der. Spesielt nå!!! <3

Bildet ble tatt rett etter begravelsen.

Vi hadde pyntet graven før vi hadde en liten seremoni, den ble nydelig. <3 Deretter gikk vi hjem til Dag med venner og familie å spiste god mat. Vi så også filmen som er laget av Dag, nydelige!! <3 Jeg har sett den før og klarte dessverre ikke å se den igjen i går, jeg så 2 minutter før tårene kom og hulkingen begynte. Det jeg liker best med å ha en film er å høre han snakke, høre den stemmen som jeg lengter så utrolig mye etter!

Tar det for meg selv en annen dag jeg. <3

Dette diktet av Henry Scott Holland leste presten ved graven, helt perfekt!!

Eg har berre flytta inn i rommet ved sidan av.
Eg er eg,
du er du
Det me var for kvarandre
er me no og.
Bruk navnet mitt når du snakkar om meg
Snakk med meg som du alltid har gjort.
Ikkje bruk eit anna tonefall.
Ikkje vær så alvorleg eller trist.
Le som me alltid lo saman.
Ta vare på humoren me delte.
Leik, smil tenk på meg.
Be for meg.
La navnet mitt brukast av alle - overalt slik det var før.
Bruk det uanstrengt
utan at det ligg tunge skyet over det.
Ordet liv betyr det same no,
Livet er det same som før.
Kvifor skulle eg bli borte frå tankane dine
sjølv om eg er ute av syne?
Eg ventar på deg
ei stund
i nærleiken
rett rundt hjørnet.
Alt er såre vel.

For meg er sorg det verste jeg har opplevd! Det tapper all energi fra meg, og jeg føler meg mørbanka innvendig!! Allikevel vil jeg heller oppleve dette marerittet jeg går igjennom nå, enn aldri ha møtt deg Dag. <3

Det var som om hele verden ble knust rett foran meg, i så utrolig mange små biter med kjempe spisse kanter. Dette har jeg beskrevet til flere av venninnene mine helt fra starten av, blitt frustrert over alle disse små bitene som skjærer meg hver gang jeg vil ta de opp. Her en dag leste jeg om en dame som beskrev sorgen sin over sin avdøde mann og sønn på samme måte. Hun sa hun ikke kunne gjøre annet enn å plukke opp bit etter bit, uansett hvor vondt det gjorde. Hun måtte få kontroll over livet sitt igjen, hun kunne ikke bare stå ved haugen å se på den mens hun knakk sammen hver gang.

Sorg dreier seg om to dimensjoner. Om fortiden, det som har vært og vi aldri vil få igjen. Den andre dreier seg om de knuste fremtidsdrømmene. Jeg kan plutselig begynne å grine for jeg blir så sint og ubeskrivelig lei meg over at jeg aldri skal få oppleve alt jeg ville med Dag, alle planene våre, at jeg ikke fikk mer tid. Samtidig som jeg savner hans nærhet og trygghet som jeg fikk når jeg var med han. <3

For meg er det heller ingen annen utvei enn å plukke opp bitene, de verdifulle bitene som er så utrolig små, men allikevel så utrolig tunge..

Det vil ta lang tid..

Jeg sover, men er allikevel som om jeg ligger å tenker hele natten. Jeg gruer meg liksom litt til jul - alle julegavene er kjøpt inn, men det er allikevel noe som mangler. Det er alltid gaven til kjæresten vi jenter bruker lengst tid på, det er den viktigste!!! I dag kjenner jeg at det gjør ekstra vondt, i år skulle jeg komme til deg slik som du kom til meg i fjor på julaften. I år skulle formen være bedre - alt skulle være bedre i år!! Jeg føler meg helt tom, helt alene og ekstra tung i kroppen. Det er ikke det samme å våkna opp dag etter dag alene når det ikke er det du pleier, det er ikke det samme å aldri kunne ringe til den personen du tenker mest på, den person du har lyst til å være med hver eneste dag!!

I fjor var vi mye inne, var ikke lenge siden han hadde tatt høydosen og formen var ikke helt på topp. Her kan du se noe av det vi gjorde i romjulen, golf inne :) Det bringer frem gode minner!! <3 (legg merke til de stilige buksene :P)

Julen er den høytiden du skal tilbringe med de du er glad i, de som betyr mest for deg - de viktigste i livet ditt. Da er det ekstra tungt for oss som ikke har alle vi ønsker her med oss.

Jeg vet jeg kommer til å få en fin jul med god venner og en fantistisk familie, men det samme blir det ikke. En ny jul i vente...

Jeg vil ønske dere alle en God Jul!!!! :D

Jeg var ute, hadde hatt litt for mye oppi glasset da jeg bokstavligtalt falt for (på) deg. "Obs, det var ikke meningen", fniste jeg mens jeg reiste meg opp fra fanget ditt. Da var det gjort!! :) En morsom kveld som vi snakket mye om, glemmer det aldri. :D Det var begynnelsen på hva som skulle bli en fantastisk sterk følelse med ekstremt mye motgang og ikke minst den fantastiske medgangen. Vi hadde det så utrolig bra ilag, vi smilte og lo, både gikk og kjørte turer - nøyt rett og slett livet. Det var du som hjalp meg å bli kjent med Bergen, viste meg alt jeg burde se og vite.

Du trente ekstremt mye på den tiden da jeg møtte deg, du spilte hele fotball kamper, sprang stoltzen og jogget der det ellers var muligheter for å jogge.

Du var mye sliten uansett hvor mye du trente og du kunne sove dobbelt så mye som alle oss andre, du svettet også mye - spesielt i pannen (senere fant du ut at svette i pannen var tegn på svikt fra nyrene). Gjennom flere år hadde du følt at noe ikke stemte, men fastlegene tok deg ikke seriøst. De mente du var naturlig sliten på grunn av hardt studie og mye trening. En beskrivelse du ikke kjente deg igjen i!!

Du såg så utrolig bra ut, ingen kunne tenke seg at du var syk.

De tok blodprøver av deg, men ikke de rette!!! Nå forverret tilstanden seg. Det var etter en fotball kamp vi merket at det var noe som virkelig ikke stemte, da du kom hjem hadde du blod i urinen. Det var en av de første sikre tegninene på at noe var veldig galt. "Ta han med på landet, slapp av i noen dager så føler han seg snart bedre." Viktig at han slappet av?, var utrolig lei den setningen. Viktig at han slapper av?? Hvorfor skal han slappe av om ingenting feiler han? Det var ikke naturlig for Dag å slappe av.

Etter noen dager på landet i mai 2009 kom han til meg i Bergen, vi laget mat og såg film. Det ble verre når vi skulle legge oss, du kjente smerter i mage og rygg. "Sengen er litt hard, du kan få ligge på min side for her er den mykere. Kanskje det er pga maten vi spiste?? Jeg våknet flere ganger den natten, han låg å vrei seg i smerte. "Nå går vi til legen, Dag". Vi satte oss i bilen, kjørte ned til legevakten. Der satt vi i hele 5 lange timer før vi ble ropt opp. Han såg frisk ut, men hadde store smerter og jeg gjorde alt for å få han til å le - noe jeg ikke skulle gjort?? Kanskje vi hadde komt fortere inn da? Da en etter en kom inn før oss ble han så lei og insisterte på å gå, dette orket han ikke. Han hadde så vondt, ville bare hjem å sove. Han hadde mistet troen på legene, de kunne ikke hjelpe han?! Jeg trampet i gulvet "Nei Dag!! Det er snart din tur, vi går ikke nå!". Jeg er så utrolig glad for det den dag i dag at jeg satte foten ned.

Da han kom inn var det rett på akutten. Jeg kjørte han opp, usikker på hva som skulle skjer nå? Akutten??? Det er jo der de som har vært med i for eksempel bilulykke og som er hardt skadet kommer, Dag var jo ikke hardt eller alvorlig skadet? Det var først da han kom på Haukeland han møtte de legene som kunne hjelpe han, som han fikk troen på.

Det var første gang jeg hadde søvnproblemer. Ante ikke hva som ville skjer. Dagen etterpå ringte han da jeg stod på jobb. "Jeg har fått kreft". Han skalv i stemmen, jeg begynte å grine. "KREFT????". Jeg har aldri kommet meg fortere fra jobb og inn i bilen som jeg gjorde den dagen. Mange spørsmål suste gjennom hodet mitt mens tårene rant og jeg kjørte opp til sykehuset. Hva vil det si? hva skjer nå? Kreft?? Kor?? HÆ?? Dette går ikke!!!!

Du gikk frem og tilbake i gangen da jeg kom opp på sykehuset...

... tårene mine var allerede godt i gang da, uviten om hva som ville skje og hva som ventet oss...

Jeg gruer meg... jeg gleder meg.. det blir så utrolig hardt.. det kommer til å bli deiligt å se alle igjen, alle som hjalp oss, alle englene i de hvite klærne - det blir bra! Jeg ble urolig da vi fikk invitasjonen om å komme opp på sykehuset igjen, på avdelingen der Dag tilbragte så utrolig mange måneder. Hvordan skulle jeg klare det? Å sette meg i bilen med Stig, kjøre opp på Haukeland sykehuset igjen - helt absurd. Da vi stod utenfor sykehuset kjente jeg sommerfuglene i magen, jeg glede meg til å gå inn - Dag er det jo??

Tårene kom, jeg hadde lyst til å hyle da jeg satt med ned. Se alle som nå går gjennom det samme som vi har vært igjennom, se pasientene, de pårørende. Alle tankene kom opp i hodet, jeg hadde så utrolig lyst til å se deg Dag - kunne holde deg i hånden mens vi sang julesanger, smile til hverandre. Jeg måtte gå meg en tur, se på de stolene vi satt på, de rommene vi snakket i, kantinen vi spiste i. <3

Julebordet var kjempe koselig, til tross for alle tårene. Mange smilende mennesker, live musikk og god mat. Men det er ei sliten jente som setter seg ned i sofaen i kveld, mange følelser på en dag, på en gang!

Vi har fått en til å lage en film til oss, han har sotte sammen mange filmer som vi hadde fra før. Det ble utrolig bra!!! Sette kjempe stor pris på alle som har vært med å lage filmer til oss!! Det er allikevel utrolig tungt å se på, tårene renner og renner og renner. Men så utrolig deiligt å høre deg snakke igjen, høre hvor optimistisk du var, hvor utrolig sterk og tapper. De sa du hadde 1% sjans til å overleve, du ga alt!!!!

"1% stopper ikke motivasjonen min!!"

I morgen venter en ny dag på sykehuset, vi skal ha samtale med leger og de nærmeste sykepleierne. Merkelig å ha to dager på sykehuset igjen....

Da har jeg vært i Stockholm i tre dager, byen er helt fantastisk! Vi har gjort alt fra shopping, vindrikking og spist masse masse god mat. Vi har selvfølgelig også fått med oss turistattraksjoner som slottet og julemarknaden i Gamla Stan. I tillegg har Bente, som studerer Naprapat vist meg sine ferdigheter med å gi meg en behandling, manipulation og masasje - utrolig deiligt, men ble ganske sjokket da det sa "knekk" i nakken - men godt var det :)

Jeg storkoser meg, ingenting er bedre enn å tilbringe noen gode dager med min fantastiske Bente <3 Hun lager frokost til meg, reier opp sengen og handler masse god mat - kjekt å bli litt dillet med :) Casa de la Bente kaller jeg hennes 25kvadratmeters villa :P

Det er iskaldt i Stockholm på denne tiden, men humøret er det ingenting å si på :D

Utsikt over Gamla Stan.

Nå skal jeg nyte de to siste dagene før turen går hjemover til Norge igjen.

You may be out of my sight... but never out of my mind... Thinking of You! ♥

Der kom arket, arket med oppgavene og kravene som skal inn i mappen - eksamens uken har begynt. Da har vi en uke på oss til å gjøre vårt beste for å få oppgaven(e) unnagjort på best mulig måte. Men før vi begynner å tenke på eksamen, bestemte fem av jentene fra klassen seg for å samle seg oppe hos meg, spiste taco og ta et glass vin før vi tok turen på julelatter i Grieghallen i går kveld:) Ingenting er bedre enn å begynne en travel og intens uke med litt latter og gode venner <3 Og mye latter ble det da Dagfinn Lyngbø, Anne-Kat Hæland, Nils Ingar Aadnes og Are Kalvø kom inn på scenen. Vi lo som vi holde på å falle av stolene :) En herlig start på en travel uke...

Noe jeg virkelig kan anbefale. :)

Tenk! Mot alle odds (egentlig) har jeg kommet meg gjennom dette halvåret, eneste som gjenstår er eksamen. Jeg er selvfølgelig redd for å få en "break down", og ikke skal klare denne uken. Men jeg skal gjøre mitt beste! Ingenting Dag ønsket mer enn at jeg skulle klare eksamen å komme meg gjennom skoleåret. Når uken er ferdig og mappen er levert går turen rett til en venninne i Stockholm, er en deilig følelse å ha noe å glede seg til. :)

Jeg har tent et lys for deg, Dag.  <3 I dag er det to mnd siden, og jeg er ikke i tvil om at du fremdelse er her med meg og hjelpe meg gjennom hverdagen og spesielt denne uken. :)  Love <3

Wish me luck :)

Jeg blir gal!!! Begynner jeg å sjønne det, begynner jeg å sjønne at jeg aldri skal få se deg igjen? Jeg har liksom hele tiden ventet på deg her. Håpet at du bare har reist litt vekk for å jobbe eller kansje du er i militæret eller trengte rett og slett litt tid for deg selv? Snart kommer du hjem til meg igjen?! Nå begynner jeg å sjønne at du ALDRI  kommer, at du aldri kommer inn døren eller står rundt neste hjørne... Jeg vil hyle!! Biter tennene sammen og holder godt rundt klærna dine! <3

Jeg er redd!! Jeg trenger deg!! Jeg savner deg HELT UBESKRIVELIG MYE!!! <3 På veggen henger det en ramme med mange bilder av oss i "Dag og Eli Marie - Ekta Kjærlighet", står det over bildene. Det var en gave jeg fikk. Fantastisk å se på, allikevel så vondt!! ÅÅÅrrrhhhhh, jeg blir så sint!!! HVORFOR TOK DE DEG FRA MEG?????????

Du var så perfekt!!! <3

Jeg savner latteren din (og latteren min da jeg lo med deg)

Jeg savner å ligge i armkroken din å kjenne lukten av deg

Jeg savner måten du strøk meg på kinnet

Jeg savner din positive energi og viljestyrke

Jeg savner samtalene våre

Jeg savner turene vi hadde (og planene vi hadde for fremtiden)

Jeg savner måten du såg på meg

Jeg savner din sterke kropp og ditt perfekte ansikt

Jeg savner å være oss - meg og deg, Dag! <3

Men mest av alt så savner jeg å ha deg i livet mitt!!! <3 <3

(dikt fra google)

Har vert en travel uke med skole fra morgen til kveld. "Me burde snart få kvar vår seng her på skulen", Greta ler. Vi har blitt ekstremt gode venninner siden vi møttes (møtte hverandre da vi begge begynte å studere interiør), vi ler og fniser med litt frustrasjon inni mellom. Hun har hjulpet meg mye, fått meg opp av sengen å gjort det lettere for meg å komme meg på skolen i en ellers vanskelig situasjon.

<3 Du er en engel! :)

A friend is the one who comes in when the whole world has gone out.

Vi har sotte helt opp til 12 timer dagen for å klare å komme frem til noe på prosjektet. I går da vi hadde framføring fikk vi bekreftet at det lønnet seg, begge fikk kjempe gode tilbakemeldinger på hver vår oppgave - utrolig deiligt. Men er dessverre ikke ferdig enda, flere timer som gjenstår...

.

De fleste timene sitter vi på dataen å jobber i ArchiCAD. Her er plantegningen til oppgaven.

Jeg har også vært på sykehuset å besøkte Camilla og babyen hennes, Benjamin ♥ Han var nydelig, HELT PERFEKT!! ♥ De er på Haukeland pga blæren til Benjamin ikke er som den skal, det er ikke noe kritisk så vi kan alle slappe av. :)

Jeg hadde gruet meg i flere dager til å ta bussen opp til Haukeland igjen, tenkte på det hver natt. Klarer jeg det? Kommer jeg til å grine på bussen? Hvordan blir det å gå opp der igjen? Tårene kommer bare jeg tenker på det. Jeg ville se Benjamin, jeg ville være der for Camilla, jeg vil vise henne at jeg støtter henne. Jeg hoppet på bussen (med god hjelp fra Greta;D), tok ipoden i ørene og såg ut vinduet. Bergen er en nydelig by, så romantisk. Da kom tårene, da kom tankene!! Jeg ville opp til Dag, på rommet hans, det blå rommet med SÅ UTROLIG mye kjærlighet i. ♥ Ble helt våt i øynene, det vrei seg innvendig. "Ikke grin Eli Marie, du skal opp å se venninnen din sin baby for første gang. Det er en utrolig opplevelse", jeg måtte snakke med meg selv for å holde tårene tilbake.

Jeg angrer ikke! :) Er så ubeskrivelig glad for at jeg gjorde det, skal også innrømme at jeg er litt stolt over meg selv :)

SE!! Han er nydelig! <3

Jeg har sovet bedre de siste dagene. Det kommer tårer, men langt i fra i samme mengde som det gjorde for noen dager siden. Jeg er sikker på at det er Dag som gir meg styrken, som hjelper meg! Han vett hvor mye jeg savner han, og hvor stresset jeg blir av bare tanken på at eksamen nærmer seg. Savner deg SÅÅÅÅ mye gullet mitt!! <3

Helt utrolig deiligt å ha noen gode dager, jeg blir så glad, får så mye energi! :) FANTASTISK!!! Tror du hadde vært stolt over meg nå, Dag. :) Håper det holder i noen dager til, det er så mye lettere for meg selv men også for alle rundt meg. De blir selvfølgelig påvirket. :/

I går var det mat, rødvin og X-factor med Greta og Stig!! Dag var med oss- vi elsket fredager, så mye kjekt på tv da :)

Fikk dessverre beskjed for to dager siden at jeg ikke kan gi blod pga dårlig HB verdi, ble utrolig skuffet og lei meg. Nå står det jern tabeletter øverst på handlelisten!!

Vett egentlig ikke om lakenskrekk er et ord, men er allikevel ganske sikker på at jeg har det. Har venninner som sover hos meg i ny og ned, da ligger vi å snakker til øynene faller - helt perfekt. Når jeg er alene er det verre,det er forferdelig!! Jeg vil ikke gå i sengen, vil ikke legge meg ned, jeg sitter oppe til lang på natt - utrolig trøtt. Det å ta det neste steget å gå i sengen er noe av det vanskeligste og ikke minst verste jeg gjør. Om jeg ikke sovner før hodet treffer puten blir jeg liggende å vri meg mens tårene triller og munnen hyler. Jeg prøver å sjerpe meg, ligge helt stile, puste - det går ikke. Panikken ankommer kroppen, jeg får ikke puste, det gjør så vondt.. Jeg blir redd når jeg skal sove, tenker på det mest forferdlige. Glemmer de gode dagene jeg har hatt, de har plutselig ingenting å si - det eneste som hadde hjulpet hadde vært en klem fra deg, Dag <3 Jeg blir urolig, hvordan skal det gå med meg?

Å grine seg til søvn er helt forferdelig - det verste...

Når jeg er med venner kan jeg sitte med strak rygg, fortelle om hvor fantastisk Dag var og hvor j**ligt han hadde det - så umenneskelige smerter. De sjønner ikke at jeg kan sitte der å smile mens jeg forteller om det verste som kan skje et menneske. Smilet er av kjærlighet -jeg blir så stolt når jeg snakker om han!!! <3 Han fikk til så mye som ingen andre hadde klart før!!

Det er en berg og dalbane, jeg hyler når det går nedover og smiler når det går oppover. Det kan skje så rask. Jeg savner samtalene og de fine meldingene på både mobil og dataen når vi ikke var med hverandre. Du fikk meg til å smile, sa det ikke var noe grunn til panikk. Den panikken vil ikke forsvinne nå...

Du hadde den utrolige egenskapen til å engasjere folk, til å få de til høre på hva de sa. Du lo av meg, du kunne si "katter kan fly" og jeg trodde på deg. Du løftet meg opp når jeg gren ved din side på sykehuset, det skulle jo være omvendt?! Du hadde en enorm kunnskap - kunnskap er makt. I denne sammenhengen ble det nesten omvendt, det var tøft for deg å vite så mye før mange av oss andre hadde vært innpå tanken. Min STORE helt, savner deg!!! <3

Har hatt en tøff natt i går og en tøff dag i dag, håper denne natten blir bedre og dagen i morgen lysere.

Mål for kvelden: Sovne før kl. 03.00.

Noen mener det bare er tull, andre sier de har opplevd det. Når du har mistet noen, hva hadde ikke vært bedre enn å kunne snakke med den personen igjen, kommunisere med han/hun? Jeg tror det er mulig, jeg vil at det skal være mulig!!! Om ikke enda, har jeg bestemt meg for å prøve en gang. Hva har jeg å tape? Enten går det, eller så går det ikke. For meg er det verdt et forsøk!! Dag hadde nok ikke hatt troen, han hadde ristet på hodet og sagt til meg at det bare er tull. Vi får se.. :)

Lisa Williams er kjent for å være en av de beste til å snakke med de på "den andre siden". Noen mener hun er en svindler, andre er overbevist om at hun har evnen som skal til.

Tror du det er mulig å kommunisere med de døde?

Etter en god dag i går, kunne det ikke ha fortsatt bedre enn det gjorde i dag. Camilla min kjære venninne har fått en nydelig liten gutt på hele 3808g og 50cm <3 Jeg satt på skolen da jeg fikk beskjeden, måtte streve for å holde tårene tilbake - jeg er så utrolig glad på deres vegne :) Gratulerer SÅ MYE Camilla og Osvald. Jeg er en veldig stolt tante her jeg sitter nå <3

Alt er bra med både mamma og baby :)

Glad i deg Camilla, og UTROLIG stolt over deg!! <3

Vi har vært venner siden barneskolen, og holdt sammen i tykt og tynt <3  Hun har, som mange andre, vært en god støtte for meg gjennom hele det siste året. Magen har vokst og vokst, sammen med ei bekymret jente som har tenkt mye på venninnen sin. Du er helt fantastisk! <3 Hun har ringt og passet på at jeg har det best mulig, vært stresset for at vi ikke har bodd i samme by slik at hun har kunnet vært der med meg så mye som hun har ønsket. Jeg har prøvd å passe på at hun ikke skal bli for stresset pga magen. hehe :) Bra vi passer på hverandre! Selv om vi ikke har bodd/bor i samme by, skal du vite at du har vært og er en fantastisk støtte for meg!! <3 Vennskapet vårt er og blir spesielt!!

Tenk, nå har du blitt mamma <3 Du kommer til å gjøre en super god jobb med prinsen din, det snakket jeg og Dag om -  vi er ikke i tvil! :D

Bildene er tatt av Christine Dalva - Lidenskap foto, sjekk nettsiden hennes HER.

Nå er jeg tante til 3 søte små :D Tante er glad i dere alle ;) 

Jeg avslutter alltid dagene mine med den samme setningen, "God natt gullet. Eg elsker deg!"  Det var alltid det siste vi sa til hverandre før øynene ble lukket. Er ikke det samme når jeg ikke kan høre stemmen din si det samme tilbake, men jeg vett du hadde gjort det om du var her - det er en trøst! Nettene blir så korte, og dagene så lange. De få timene jeg er i drømmeland, det er de beste timene i døgnet. Da er vi sammen igjen, holder rundt hverandre, smiler og ler. Jeg ligger alltid i klærna dine når jeg sover, det er utrolig deilig å føle at du er der med meg når jeg legger meg!! <3

Gleder meg til vi møtes igjen!<3

God Natt Gullet Mitt<3 Elsker Deg!! <3

Vi snakket litt om døden før han forsvant, noe som jeg ikke skjønte helt hvorfor der og da, men som jeg er glad for nå. Jeg fikk vite hva han tenkte og jeg fikk tenkt over noe som jeg aldri hadde tenkt på før. Vi snakket og filosoferte om hvordan det ville være å forlate denne verden, noe jeg fremdeles filosoferer om. Hvor blir de av? Hva gjør de nå? Hvor er du Dag???

Jeg tror at de som forlater oss forlater kroppen sin med en gang, sjelen forsvinner nå hjerte stopper. Når Dag forsvant tror jeg han satt å så ned på oss og sin egen kropp, så hvordan vi taklet situasjonen og hva vi gjorde. Han fikk vondt av oss for at det var slik det måtte ende. Jeg ropte på han, skjønte ikke helt. DAAAAAAG!!!! DAG! DAG??????

Kroppen hans var lenge varm, noe som ikke jeg hadde forventet. Men som jeg heller aldri har tenk noe særlig over, har aldri sett en person gå fra å holde hode oppe og puste til å bare ligge der. Var jo lenge til noen rundt meg skulle dø, hvorfor tenke på det? Han var så nydelig, så varm og god. Vi stod i kø for å klemme han, si de siste ordene inn i øret hans, kysse han på kinnet og holde han i hånden. Vi merket at han fremdeles var i rommet, at han var med oss.

Dag er fortsatt med oss den dag i dag, og at det er noe på den andre siden er jeg ikke i tvil om!! Han hjelper meg/oss så mye og ofta han bare kan. Jeg merker godt når han er med meg, noen dager bedre enn andre - men han er der alltid.<3 Han hadde en sterk personlighet som ikke er vanskelig å kjenne igjen, han tar styringen om han kan, vil eller må, alltid kontroll! :) Jeg blir aldri helt enig med meg selv hvor han er nå og hvordan det er der, eneste jeg er sikker på er at han har det godt. <3

Om det i det hele tatt er noe etter døden, er noe vi ikke får vite før det er vår tur. For både meg og Dag var det viktigste å ha troen, troen på at det kom noe etterpå - at han skulle få det godt og skulle til et fantastisk sted. <3

Tenk å klare å knipse et slikt motiv. Det er jo rett og slett et smil fra himmelen :D

Endelig en fri dag og jeg klarer ikke å sove lenge, er ikke det typisk? Jeg var så urolig i kroppen, tårene trillet før jeg hadde våken.  Det er en måned siden du forlot meg, siden du tok meg i hånden og måtte ta farvel. Jeg satt å såg på deg, ønsket deg det beste, fortvilet over at dette skjedde min store kjærlighet. Du var klar for å forlate oss, du ville vekk fra smerten - det sjønner jeg. Nå er det en måned siden du hadde vondt, er det ikke godt? :) Du er i drømmeland nå! <3

Jeg gikk meg en tur på Nøstet i dag tidlig, det var der vi gikk vår første tur etter at du fikk diagnosen din. Du elsket å være der, du pleide å bade og spise god mat mens du nøyt solen. Jeg husker hvor stolt jeg var over deg når du klarte å gå hele veien, du måtte sette deg ned for å ta flere pauser men ga aldri opp!! Vi var så fornøyde alle sammen da vi kom frem.

I dag var det annerledes, jeg sitter her alene. Det er så tom, så ensomt.

Satt å så ut mot sjøen -  det er godt å sitte med sjøen å bare se utover, det er den eneste plassen hvor tårene mine virker små. Den får meg til å slappe av, den er så fredelig samtidig så sterk og full i krefter.

Det føles så utrolig lenge siden, men allikevel som om det var i går. Dagene har ikke blitt det samme etter at du forlot meg. Jeg drømmer om deg, jeg snakker med deg, jeg føler du er rundt meg - men allikevel langt langt vekke. Skulle så gjerne hatt mer tid med deg, MYE MER!!! <3 Jeg savner den fantastiske personligheten din, du var høydepunktet i hverdagen min, i livet mitt!! <3

Nå skal tenne et lys og mimre over den fantastiske tiden vi fikk ilag, la tankene sveve!!  Vi gjorde alt i lag, alt fra å se på tv til å leke oss ute i fri luft, være med venner på fest til å ha kvalitetstid bare oss to :) <3

Beginnings are usually scary and endings are usually sad, but its everything in between that makes it all worth living. <3

We loved with a love that was more than love.

Jeg skal passe godt på alle de fantastiske øyeblikkene vi fikk ilag <3

Et lys for meg og deg, Dag <3 Og et for alle andre som kjemper eller har kjempet kampen mot kreften.

Jeg er helt tom! Klarer ikke helt å sette ord på det. Tenker de samme tankene om og om igjen, får alle de samme spørsmålene opp i hodet gang etter gang. Hvorfor skjedde det kjæresten min?? Hvorfor akkurat oss??? Jeg blir helt stresset i hele kroppen. Jeg er redd for hva som skal skje nå? Hva er neste? Jeg blir nervøs og svett i fingrene. Prøver å roe meg ned, drikke litt te, se tv, gå tur. Tror ikke de rundt meg ser det, men innvendig er det kaos. Helt kaos!! Dag var veldig flink til å roe meg ned, sa det ikke var noe grunn for å stresse. Han fikk meg til å slappe av, nyte hvert minutt. Nå blir jeg stresset av at det er absoultt INGENTING jeg kan gjøre. INGENTING! Det river. Den uroen og tomheten i kroppen, den stresser meg. Skulle SÅ GJERNE hatt deg her med meg! <3

Du er så nydelig! <3 Og alltid så avslappet når vi var ilag!! <3

Vi har lange dager på skolen for tiden, da sitter vi å tegner, snakker og ler (med litt frustrasjon inni mellom), men turen hjem fra skolen er ikke like givende. Etter lange dager på skolen gikk jeg alltid opp til Dag, sov hos han og fortalte han om hva vi hadde lært og gjort den dagen. Det gjør vondt å gå veien forbi leiligheten hans og bort til min. Heldigvis har jeg gode venninner som sover hos meg så ofte som mulig, som dere kanskje har skjønt er jeg ikke glad i være alene i lengre tid. Elsker å ha folk rundt meg, henger meg med på mest mulig for å prøve å gjøre det best mulig ut av situasjonen og leve som Dag ønsket. Men når jeg er alene sier det "BANG". Tårene renner, jeg blir sint og utrolig lei meg, skulle virkelig hatt deg her, Dag! <3 Jeg tenker på hvor fantastisk du var, hvor fantastisk du behandlet meg - hva du betydde for meg!! Skulle så gjerne gitt deg en klem, jeg fikk ALDRI nok av deg - ALDRI!! <3

I går var jeg å ga blod for første gang, hadde en utrolig god følelse etterpå. Jeg sa alltid til Dag at jeg kunne gitt han hva som helst av kropp min om det kunne gjort han frisk, nyre, ben, benmage, you name it. Da jeg kom inn i blodbussen fikk jeg tårer i øynene, så alle de menneskene som satt der å ga en hel pose hver. De posene betydde så utrolig mye for Dag og hans kropp. Nå har jeg muligheten til å hjelpe noen andre, det føles godt!

Trykk HER om du er interessert i å gi blod du også :)

Jeg ga blod på blodbussen i Bergen, ble for tøft for meg å gå opp på Haukeland.

Det er det jeg må, hver dag. Jeg sovner ikke før langt på natt for tankene mine ligger å svever, jeg ser fra meg alt fra første gang jeg møtte deg til da jeg så du tok din siste pust. Jeg ligger å vrir meg, hodet sprenger. Når jeg våkner håper jeg at jeg våkner fra et mareritt. Jeg blir like lei meg hver morgen, og det blir desto vanskeligere å stå opp. Jeg må minne meg selv på at jeg ikke skal på sykehuset, men på skolen, hjem etc. Noe slikt som dette skjer jo ikke med meg, det er slikt jeg leser om i avisene og ser på tv. Jeg har alltid vært uheldig, men så uheldig er jeg vell ikke?  Det er nok noe de fleste tenker i det daglige livet. "Det skjer andre, ikke meg!" Jeg tok feil.

Hver dag måtte minne deg selv på at den personen du er så ufattelig glad i ikke komme tilbake, du får aldri se han igjen, aldri! Det er noe jeg ikke ønsker noen andre! Hvordan har noen klart å kommet seg gjennom dette før? Når du ligger på bunn, er det bare en vei det kan gå - oppover. Min bunn er så dyp, jeg trodde jeg hadde truffet den - men det har jeg ikke. Veien oppover blir lang. Jeg må ta tiden til hjelp, jeg vet det. Men tid? Aner ikke hva tid er. Jeg spør hver dag hvilken dag det er, hvilken dato, men tiden er der allikevel ikke. Jeg klarer ikke å følge med dere andre der ute.

Dag er med meg hver dag, uansett hvor jeg går og hva jeg gjør. Han passer på meg, det vett jeg <3 Jeg snakker med han, griner til han og spør han om råd og hjelp. Dere synst sikkert det høres litt rart ut, men det er en av de få gode følelsene som er inni meg. Smilet kommer - du er så herlig! Jeg blir glad inni meg, for så å finne ut at du ikke er her. Men de små øyblikkene med smilet rundt munnen betyr alt!! <3

Elsker denne sangen, vi hørte mye på den! <3  Det er en fantastisk tekst som synges av noen fantastiske stemmer.

Jeg må ærlig innrømme at jeg sliter om dagene, det er ikke som det en gang var. Den jenta med den store livsgleden, de store drømmene - hun er der ikke lengre. Du hadde blitt så lei deg hadde du sett hvordan jeg har det nå, Dag. Jeg ser så utrolig sliten ut (noe jeg er), det svir under øynene når tårene kommer og jeg har vondt i hodet for nesen er helt tett. Savnet er så utrolig dypt. Jeg klarer ikke å beskrive hvor dypt det er, det er rett og slett ingen bunn. Du betydde alt for meg! Absolutt ALT!! Selv om jeg kjente deg lengre uten hår enn med og vil tilbringte store deler av forholdet på sykehuset - er det den beste tiden jeg har hatt, vi var så lykkelige. Vi hatt et perfekt forhold, utfylte hverandre på en fantastisk måte. Vi snakket om fremtid og hvor vi skulle bo etter studiene. Det svir, det svir så utrolig mye. Det gir ingen mening!!! Jeg elsker deg så UTROLIG mye <3 <3

Jeg går på skolen, og der er fokuset på from, farger og rom. Jeg stenger det liksom litt ute da, selv om det ligger å skjærer i hjerte - så hardt, så spisst!  Jeg vil opp på sykehuset, sitte i sengen ved siden av deg, legge hodet på skuldrene dine,  spise dårlig sykehusmat, glede meg til helgen for da kan du sove hjemme. Etter skolen er det rett hjem, tårene begynner å renne før jeg har kommet inn døren. Jeg vil til deg, Dag -det er det eneste jeg vil!!!

"Nå som alt var perfekt Eli Marie, meg og deg, familien, venner, utdanningen. Hvorfor måtte dette ødelegge for oss?" Jeg vett ikke gullet mitt, skulle så gjerne hatt et svar.

Jeg var i Haugesund i helgen. Det kunne ikke vært bedre. Var med venner, besøkte Dag sin kjære familie og var ute med søsteren min å ridde tur med hesten hennes. Har ikke ridd på flere år, det var fantastisk å sitte på hesteryggen å nyte solen.

Dag fikk aldri se meg aktiv. Han hadde et stort ønske om å se meg spille håndball og danse på en scene. Jeg begynte, og ville vise han hva jeg kunne. Men etter første trening ble han enda dårligere og jeg prioriterte han. Noe jeg ikke angrer på! <3  "Du elsker håndball og dans, fortsett med det", det skal jeg gjøre.

Gode minner <3

Det viktigste jeg gjorde i Haugesund, var å besøke graven din. Jeg lo og jeg grein. Det er godt å ha en plass hvor jeg kan gå å snakke med deg <3

Hvorfor er det alltid slik at det er de beste som må forlate oss først??

Å skrive her har blitt som en terapi for meg, jeg får orden på mange av tankene mine. Men jeg må nok skuffe dere, er ikke alt jeg klarer å deler her. Det er rett og slett noe som må være innenfor de fire veggene, om det var på sykehuset eller i hverdagen nå. Det går en linje, og over den vil jeg ikke at alle skal komme. Noe jeg tror dere skjønner? Men det hjelper meg allikevel å få noe ut av hodet og ned på papiret (inn på dataen). Jeg hadde lenge vurdert å skrive blogg, men Dag var ikke enig om at det var en god ide. "Skal du skrive en trist blogg"? "Nei, jeg skal skrive om oss! Hvordan det er å ha en kjæreste som er syk, og hvordan du/vi takler hverdagen". Det var trist å ha en syk kjæreste, men vi hadde mange "minuttlykker" og ubeskrivelige episoder som jeg aldri vil glemme, selvfølelig på godt og vondt. Men fokuset var på det gode! Endelig ble han med på tanken. :)

Jeg gledet meg til å få det ned på papiret (inn på dataen:P)

Jeg håper noen har lært noe av å lese denne bloggen, lært av Dag og ikke minst blitt inspirert av han! Det var det jeg ble, og fikk defor et stort ønske om å formidle det.

Bloggen skulle ha en "happy ending" der vi skulle reise jorden rundt, og dere kunne få bli en del av det. Dere skulle få se hvordan det var å få kroppen opp på to ben igjen, hvordan det var å komme tilbake til det "normale" livet. Det endte dessverre ikke slik jeg håpet og ønsket sterkere enn alt annet!

Jeg klarer ikke å "bytte" ut det som står om meg om hva jeg skulle skrive om på bloggen, jeg klarer ikke! Det er derfor jeg begynte, og derfor jeg fremdeles skriver.

"Hei. Jeg er ei jente på 22 år som har verdens beste kjæreste, en ekte fighter, en helt! ;) Han fikk dessverre kreft diagnosen, Ewing-sarkom mai 2009. På denne bloggen kommer jeg til å dele alt fra hvordan månedene har vært, hvordan dagene på Haukeland sykerhus er nå, men også hvordan det er når jeg er utenfor sykehusets fire vegger".

Det må nok stå der en stund til. Det er noe jeg rett og slett ikke klarer å ta vekk, gjøre noe med, det bare må være der. Det gjelder også på facebook, det står at jeg og Dag er i et forhold. "Ha det der til du er klar til å ta det vekk, Eli Marie". Sa en sterk stemme i en sliten kropp. <3

Jeg har fått mange spørsmål om jeg kommer til å fortesette å skrive. Noen mener jeg burde gjøre det, andre sjønner ikke hvorfor jeg skal det. Det ble ikke som jeg håpet, men allikevel hjelper det meg å ha en plass å samle tankene. Jeg slutter nok ikke med det samme, men hvor lenge jeg holder på er usikkert... ?

Jeg får se...

Jeg har ryddet leiligheten, tent et lys og sitter i sofaen med en kopp te i hånden. Jeg har sett igjennom kort, bilder, klær, ALT som minner meg om Dag. <3 "Me ska klara å komma gjennom denna vanskelige tidå sammen, ingen tvil!!"  Det stod det på det første korte jeg fikk av han. Jeg braste i gråt, får nesten ikke puste, har lyst til å hyle og skriiiiiiiiiike. Få alt frustrasjonen ut!!!

I dag skulle jeg gjøre et fremskritt, jeg skulle ta et STORT skritt. Jeg skulle sove i min egen leilighet i Bergen, HELT alene. Nå er jeg rett og slett usikker på om det var en god ide. Skrittet er så stort. Skal jeg snu? Gå to kvartaler bort å ligge i din seng? Det er mange som har klart dette før meg, så da burde vel jeg også klare det? Eller...?

I dag har jeg en slik dag der jeg tenker - tenker og tenker, kan bli gal av mindre. Hvordan kunne jeg overse at han skulle forsvinne den dagen - Burde ikke jeg skjønt det?  Ironisk nok satt jeg bare noen timer før han døde på sykehuset, i seng ved siden av han å skrev et innlegg på bloggen om fremtiden. Jeg så at den så mørk ut, men ikke så mørk - det skal jeg ærlig innrømme!

Han sjønte alt som kunne skje/skjedde lenge før jeg begynte å tenke tanken på det. Han sa til meg, "den dagen jeg ikke husker hvem du er, den dagen er vi ikke lengre kjærester". Han sa det for å beskytte meg, det var jeg klar over. Men jeg var livredd for at den dagen skulle komme. Han kunne jo ikke glemme meg, jeg var jo hos han hver dag? Kunne han? HELDIGVIS kom aldri den dagen, det er en av de få tingene han bommet på! :) Takk for det! Han var seg selv, han kommuniserte med meg til siste slutt. <3

Kjærleik <3

Jeg sitter i vinduskarmen med tegneblokken i fangen. Det er leksetid, men tankene er ikke der de burde være. Jeg elsker å sitte i vinduskarmen, se på alle menneskene som går forbi, se hvordan livet er utenfor, hvordan menneskene stresser i den travle hverdagen. Noen springer andre går, noen smiler andre ikke, noen store og noen små. Men i dag er det annerledes. Jeg føler jeg sitter i en liten boble. Ingen ser meg, men jeg ser alle. Jeg ser de lever livene sine, de kommer seg videre i hverdagen. Mitt står stille! Tiden står stille. Til og med klokken på mobilen og vekkeklokken han stoppet to netter på rad, de nekter å fortsette.

Egentlig gjør ikke det noe, hvorfor skal tiden gå? Den kan egentlig bare stå stille, stå stille til jeg er klar til å fortsette sammen med den.

Hvor ble egentlig tiden av? Tiden som var? Tiden som var så perfekt, da verden smilte til oss. Da vi begge smilte og lo, vi lo både av og med hverandre. Jeg må dra på smilebåndet når jeg tenker på det. Jeg fikk deg til å le, selv om det ikke alltid var av den grunnen jeg ville det skulle være.. hehe.. :) <3

I dag vil ikke tårene stoppe! Da hjelper det å så på disse bildene! <3 Det er gode minner med mye latter! <3

Jeg kjenner en uro i hele kroppen. jeg har bare lyst til å springe og springe så fort som jeg aldri har gjort før, aldri stoppe -spring til verdens ende. Jeg sovner ikke før lang på natt, og når jeg våkner om morningen er du det første jeg tenker på. Hvorfor ligger du ikke i senger? Er du på toalettet? Jeg kan bruke flere timer på å komme meg opp. Du skal jo ligge ved siden av meg, smile, gi meg et klapp på kinnet, "God Morgen Sunshine".

Er livet forutbestemt? Dag mente det var meningen at vi møttes, han sa jeg var engelen hans! Jeg ble alltid glad når han sa det, jeg ville være engelen som passer på han. Vi smile og lo uansett hvordan fremtiden så ut. Jeg trodde aldri det skulle gå denne veien, selv om du sa at det så mørkt ut og at jeg en gang måtte komme meg videre. Du var alltid så tapper. Jeg ventet på mirakelet hver dag, drømte meg bort om hvordan fremtiden skulle bli. Du ble verre og verre, og kroppen ble mer og mer sliten. "Du klarte det sist sommer, så hvorfor ikke nå også?" Jeg tror det var bra at jeg tenkte på den måten. Det holdt meg oppe, jeg måtte tenke slik for ikke å knekke sammen. Du visste det, og lot meg drømme meg litt vekk der vi satt på sykehuset med alle ledningene inn i kroppen. Ledningene som skulle gjør deg frisk!!!

Jeg har kommet meg tilbake til Bergen, måtte vekk fra Haugesund og inn i leiligheten din i Bergen. Det er her jeg vil være, sitte i sengen din, kjenne lukten av deg i klærne dine <3 Lukten er der enda, måtte den aldri forsvinne!! Heldigvis har du en bror som lar meg være i leiligheten med han.

Jeg henger med mine gode venninner, vi går på kafe, vi smiler og snakket om alt fra sko til hva vi skal i helgen. Øynene kan smile, og munnen kan le, men sorgen i hjerte kan ingen se. "Du er kjempe sterk Eli Marie, du griner ikke og har kommet deg tilbake til ditt normale liv". Det stemmer dessverre ikke! Tårene kommer hver dag, flere ganger til dagen, og mitt normale liv? Hvordan er mitt normale liv? Mitt "normale" liv var opp på Haukeland Sykehuse hver dag, kansje til og med flere ganger til dagen.

Du er i mine tanker HELE tiden!! <3 Skulle ønske du var her i sengen med meg, kunne vi snakket om alt mellom himmel og jord. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen - Jeg elsket å snakke med deg! Du er den mest fasinerende personen jeg har møtt!! <3 Vi hadde så mye kjærlighet til hverandre og jeg hadder enda mer å gi deg Dag!

Livet er som tegninger du selv tegner, bare uten viskelær.

Meg og Dag hadde ingenting usagt, ingenting vi angrer på eller noe vi kunne gjort bedre . Det er en utrolig god følelse å sitte igjen med. Det var det Dag som sørget for- Takk gullet mitt! <3 Love U <3

Tror du livet er forutbestemt? 

Det var Knut Ivar, en god kompis av Dag som tok bildene, les på nettsiden hans HER. Du gjorde en strålende jobb!!

Jeg setter kjempe stor pris på all den støtten jeg får - alle blomstene som kommer på døren, de fine ordene jeg får på mobilen, facebook, mail og ikke minst bloggen og alle de gode klemmene. Det varmer virkelig! <3

Her en dag fikk jeg en overraskelse i posten, mine søte dansejenter som jeg gikk på Skeisvang Videregående skole med og en av Dag sine bestevenner for studiene i Bergen har støttet kreftsaken. <3 Dere er fantastiske!!!

Har du lyst/mulighet til å støtte kreftsaken, trykk HER - hva pengene går til kan du lese HER.